Panikkanfall og heisproblemer

For omtrent 30 minutter siden fikk jeg gjenopplevet min skrekk for heis. Jeg, Simen og Marte skulle på Rema. Det snødde så mye, så vi fant ut at vi heller skulle ta heisen opp. You know, mediaslappfiser. Jeg gikk uvitende inn i blikkboksen og ante fred og ingen fare. Og plutselig finner heisen ut at den skal stoppe.

Jeg hyler noe nervøst, og noe bare for kødd, for jeg skjønte ikke først at vi faktisk satt fast. Da jeg faktisk skjønte at heisen hadde stoppet, da begynte jeg iallefall å hyle. Og Simen og Marte begynte å skratt le. Jeg hylte bare enda mer og da vi tydeligvis var nede i kjelleren (jeg vet ikke helt, for jeg var desorientert), så åpna døra seg to cm. Da fikk jeg panikk igjen, men døra gikk opp. "Skal du ut?" spør Simen, mens jeg klamrer meg til rekkverket. "Neehei" sier jeg skrekkslagen. For det første skal jeg ikke gå alene i et parkeringshus, og for det andre har jeg ingen planer om å dø i heisen. Dessuten måtte jeg ha en muffins etter den grusomme MK-prøven.

Dørene lukkes igjen, og tårene triller som bare det. Jeg skjelver og det er ikke lenge før jeg hyperventilerer. Plutselig begynner heisen å gå igjen og jeg har sluppet rekkverket for å styrte ut når dørene åpnes igjen. Jeg griper raskt rekkverket og får pusteanfall mens heisen går. Til min store glede åpner dørene seg og jeg kommer meg ut av heisen. Rema 1000 har aldri vært så deilig å se igjen. Men så måtte vi tilbake i den helvettes heisen. Jeg går inn, holder meg fast og lukker øynene mens Marte og Simen dør av latter, noe de også gjorde inne på butikken. Jeg er først ut av heisen og jeg kan puste lettet ut av at det var ikke min tur til å dø i dag heller.

Nå sitter jeg med en sjokolademuffins og prøver å roe ned nervene som ikke kommer til å forsvinne med det første. Og det verste er at det jeg har skrevet over, ikke er overdrivelse. Jeg er bare glad jeg ikke ente opp som han fyren under. Han satt faktisk i heisen i 41 timer.