The memories of yesterday

Nå er det lenge siden jeg har blogget. Og Victoria sa jeg måtte legge inn et nytt innlegg, så here we go. Kan vel begynne med å fortelle hvorfor jeg er faen så lei av pappa, tangen og media.

For det første, har jeg aldri vært en typisk pappajente. Grunnen til det er vel fordi jeg aldri har hatt en far som har stilt opp for meg, iallefall ikke sånn jeg ser for meg at en far skal stille opp for deg. Nå har det seg sånn at han har ei dame jeg rett og slett ikke takler. Hun er falsk, men det virker som at alle andre syns hun er så fantastisk og virker som verdens beste stemor. Ikke faen. Og ikke nok med det, jeg måtte spørre pappa om de hadde flyttet sammen. Det var ikke snakk om å fortelle meg om noen ting nei. Da ble jeg så forbanna at jeg ikke ville bo hos han mer. I følge han har jeg ikke bodd hos han heller. - Og da snakker jeg om en episode som skjedde i fjor, omtrent en måned før jul. Dama til pappa driver å omøblerer huset vårt (kan vel egentlig ikke kalle det vårt en gang..). Huset deres. Og jeg reagerte jo, for jeg skjønte jo ikke hvorfor en fremmed dame dukket opp i livet, og huset vårt, og plutselig begynte å endre på barndomshjemmet mitt. Hvorfor tok hun kontroll, når det bare var jeg og pappa som bodde der? Så jeg bestemte meg for å fortelle det til pappa. Vet dere hva han svarte?

"Du har jo ingenting du skulle sagt, du er jo bare på besøk her."

Tre måneder etter, nektet han for å i det hele tatt ha sagt noe liknende. For et sjokk at han lyver... Jeg ringte han på torsdag og skjelte han ut. Fortalte han at jeg aldri ville bo hos han igjen, og at han og dama fikk ha et lykkelig liv sammen. Tror dere ikke han ringte meg igjen på lørdag? "Ja, kommer du i dag eller?", som om samtalen fra torsdag aldri hadde skjedd. Det ble mer kranling og jeg skjelte han ut igjen. Jeg måtte få mamma til å ringe til han, og tro meg, de snakker ikke sammen hvis de ikke må. Forhåpentligvis skjønte han det, når mamma måtte fortelle at jeg er så sliten og utslitt av han, at jeg griner hver dag, klarer ikke å gå på skolen og må gå til foreldrekontoret. Jeg orker ikke snakke med han nå, ikke enda. Kanskje aldri..?

Tangen viste seg ikke å være det jeg trodde det skulle bli. Jeg hadde drømmer, jeg gledet meg, sommerfuglene i magen holdt på å ta knekken på meg. Endelig ny skole, nye folk og nye muligheter. De sier det er her drømmer blir skapt og blir til. Bullshit. Min drøm forsvant sakte, men sikkert. I begynnelsen var alt så utrolig bra. Jeg tørte å snakke med folk uten å være redd for at de skulle dømme meg. Jeg var klar, og selvtilitten lå på topp. Men.. som på alle andre skoler, tok "gjeng"-marerittet over. I løpet av noen dager var allerede gjengene dannet, og jeg hang etter. Klassen splittet seg, og hvor stod jeg? Ingen steder. Jeg hadde ingen å gå til. Alle hadde en eller annen å gå til. En de kjente fra før av.

"Jeg kjente ingen, og det gjør jeg fortsatt ikke."

Og jeg ble hele tiden fortalt at det var så utrolig flott at du tørte å velge en linje du ville gå på, enn å gå på samme linje som vennene dine. Den trygge, gode omgivelsen med de gamle vennene dine. "Du blir så sterkere av å ta egne valg". Bullshit! Jeg har aldri vært så ødelagt i hele mitt liv. Aldri vært så langt nede som jeg er nå. Og selvfølgelig blir hele situasjonen verre når vennene mine forteller at de var på kino med hun og han og hun og hun og alle de 40 nye vennene deres. Takk, gni det inn, sånn ja. Flotte greier. Nå klarer jeg iallefall å løfte meg opp fra bakken. Jeg tviler på at folk forstår hvor jævlig det er. Å sitte igjen helt alene mens alle andre flyr av sted med vennegjengen sin. De løper av gårde med sine 40 venner, mens jeg sitter igjen med.. èn? Og hva gjør jeg hvis hun forsvinner? Graver meg ned i et hull sammen med Saddam? For å være ærlig, så frister det nå. Rømme vekk fra alle problemer, pappa, skolen. Det er faenmed ikke lett å være sjenert og gå på en skole hvor man kjenner null og niks. Prøv det, du kommer ikke til å like det.