mandag 24. november 2008

I will remember you..

Gather up your memories. Hold on to what you know. And everythings been moving way to fast. You thought that you found something that would last, and it passed.
Do I have to let go, and watch you walk away? And do I have to let go, and wish you would have stayed? And even though, the letting go, can be the hardest part.. I think its time you start living like youre loved again..
- Lyrics by Jonatahn Clay; Back To Good


For en utrolig hest du var. Men det gikk så langt, så altfor langt. Jeg orket ikke mer. Og jeg tror vi begge var slitne. Vi hadde så mange herlige oppturer sammen.. men alt jeg klarer å se nå, er nedturer. Det gikk ikke mer. Vi var for like, vi var for stae begge to til at det kunne gå bra. Du ble for mye, og jeg ga deg opp.

Jeg husker det som om det var i går. Første gangen jeg skulle prøve å ri deg. Hjertet var oppe i halsen og sommerfuglene løp om kapp i magen min. Der stod du. Inne i boksen og tittet ut med de nydeligste øynene jeg noen gang har sett. Det var da jeg visste at du, du var perfekt.
Du gjorde så mye for meg. Jeg gikk fra å være en redd, usikker jente, til å bli en jente med troen på seg selv og jeg fikk endelig selvtilliten tilbake. Det var på grunn av deg. Ingen hadde troen på meg og deg. Ingen trodde jeg skulle klare å håndtere en 6åring, ikke når det var min første hest. Men vi viste dem. Vi viste dem at vi kunne klare dette, sammen!

Jeg klarer rett og slett ikke mer. Det er så vanskelig. De dagene da du er som du var da jeg kjøpte deg. De er så herlige. Men så kommer de vonde dagene. De dagene da alt går galt. Da du nekter å høre, du vil bare ikke. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Jeg prøver å forstå, men du vil ikke åpne deg. Ikke sånn som før. Jeg har sviktet deg. Jeg vet det. Jeg besøkte deg ikke ikke så mye som jeg burde ha gjort etter ulykken. Jeg var redd. Jeg var redd etter fallet, og jeg var redd for deg. Ingenting ble det samme, ikke etter ulykken. Men det var ikke din feil. Jeg vet det, jeg vet det nå. Jeg burde aldri klatret opp på deg den dagen. Det er mye jeg ikke skulle ha gjort.

Jeg savner deg. Og de siste ukene, kanskje månedene, jeg har igjen med deg, de skal jeg nyte. For du er en utrolig hest, og jeg vet jeg kommer til å angre på at jeg solgte deg. Men det er det beste, det beste for begge. Du får et godt hjem med en eier som kan ta vare på deg, som kan gi deg den treningen du trenger. Og jeg kommer alltid til å elske deg, uansett.


2 kommentarer:

Maria sa...

Aww.. Stine, så utrolig trist. jeg får tårer i øynene av å lese det.

Emilie sa...

Jeg og fikk tårer i øynene.
Du er god Stine, det skal du vite. GOD.<3